Hjemmebesøk

I dag har klassen min vært på besøk hjemme hos te-sermoni læreren vår, Doumi Atsu. Hun er en superkoselig dame og smiler alltid fra øre til øre.
Vi ble servert noe lapskausaktige greier og nigiri (ris pakket inn i sjøgress) når vi kom og så skulle vi ha to te-sermonier.


Den ene befant seg i te-rommet i 2.etasje og den stod datteren for. Hun hadde studert i USA, så hun snakket flytende engelsk, så for første gang etter å ha vært med på 5 te-sermonier fikk vi forklart noe på engelsk! herlig. (Det er utrolig hvor høyt man verdsetter å høre noe på engelsk, etter å ha bodd i et land hvor alle snakker gresk (eller i dette tilfelle japansk..) i flere måneder..
På denne te-sermonien fikk vi også lære å lage te´en selv. Og gjorde vi noe feil fikk vi raskt høre det av barnebarnet;)


Etterpå hadde vi te-sermoni med Doumi. Det var i et eget te-sermoni hus i hagen. Det huset var 120 år gammelt, knøttlite og vi måtte krabbe inn i en luke i veggen for å komme inn.

Der inne fikk vi en ny omgang med te og okashi (småkaker/godteri som ikke smaker nevneverdig godt. Som regel laget av bønner.)
Har en filmsnutt derfra på 3 sekunder. Gikk tom for batteri på kameraet..

Da sermoniene var ferdige fikk familien en liten gave fra klassen som seg hør og bør i Japan.



Her er f.v. Ole Henrik og Ole Petter foran TV´ en i huset. Den ser kanskje ikke så svær ut her, men hadde det vært en norsk standard tv hadde den lett blitt skjult bak disse karene.Den var som de største widescreenene som er utstilt i tv-butikker. (Dette bildet er egentlig veldig typisk japan hvis du ser på maleriet som henger på veggen over tv´en. Superteknolgiske ting lever side om side med veldig gammeldagse ting.)


Så ville Doumi og mannen vise oss den Olympiske hoppbakken, fra vinter OL i Sapporo i 1972. Så vi gikk dit. Der følte jeg meg akkurat som en japaner i holmenkollen, bare at jeg var en nordmann i Sapporo...


Stolheisen var rimelig skummel for jeg har aldri tatt en stolheis før. Jeg har heller aldri, som den eneste i klassen, aldri vært i en hoppbakke før... (jeg har aldri synes det har vært rart å ikke ha vært i en hoppbakke før i dag. Det er tydeligvis noe man skulle ha vært for jeg ble heftig mobbet.)
Men jeg syntes ikke den var sååå skummel som Ole Petter for han begynte å gråte. He he..
Her er Eivind og jeg i stolheisen og utsikten er Sapporo by + en olympisk hoppbakke.
film


Så hoppet alle i taxier (fordelen med å gå på privat universitet, skolen betaler for alt)
og dro hjem. Halveis hjem viste det seg at vi hadde glemt Ole Henrik i hoppbakken og han hadde ikke et øre på seg... ha ha ha. Så vi måtte snu og hente han.

Nå er jeg vel hjemme og har tenkt til å studere litt. Eksamen er neste uke så vidt jeg har forstått...

I morgen tidlig må jeg på et Alien Registration kontor for å registrere meg. Det må man nemlig gjøre innen 90 dager etter innreise for at visumet skal være gyldig.
Og i morgen har det gått 89 dager...