Lucia del 2

Sorry for lite oppdateringer i det siste, men jeg har ikke hatt nett den siste uken. men her kommer fortsettelsen, men desverre uten bilder for jeg glemte det helt i alt oppstyret. Men alt bel filmet så jeg håper jeg kan få tak i en kopi av det.

Lucia ja,

Det var litt av en opplevelse!

For å begynne med begynnelsen (forbered dere på en laang historie...)

Jeg stod tidlig opp og tok buss og bane inn til Sapporo.
Jeg hadde glemt å følge med da damen i kimono hadde vist meg hvilket tog jeg skulle ta, så jeg måtte bruke litt tid på å finne ut av det og kom da jeg fant ut av hvilket tog det var så var det 1 minutt til det skulle gå så jeg beina av gårde. (Noe som ikke er lett på en japansk togstasjon som frakter millioner av mennesker.Så jeg måtte løpe i kø)
Vel, endelig på perrongen, hvor folk står som sild pent plassert i tønne, hører jeg en hysterisk mannstemme rope ut fra høyttalerne. Stemmen var så hysterisk at jeg hadde problemer med å tyde hva budskapet var. Men det hørtes farlig ut, så jeg tenkte i den bane at et tog var i ferd med å spore av i høy hastighet rett mot stasjonen eller lignende... Men etterhvert klarte jeg å skjønne at toget var forsinket. Hele 5 minutter.

Toget kom til slutt og fikk meg en god vindusplass. Så sovnet jeg og våknet av at toget stod inne på flyplassen.
Flyplassen i Sapporo var større enn jeg hadde trodd og jeg hadde vanskeligheter med å finne hovedutgangen, men det var bare koselig å gå rundt der inne. Jeg liker flyplasser veldig godt.
Men jeg hadde jo annet å gjøre den dagen så jeg prøvde å finne utgangen for å ta en taxi. jeg mente jeg hadde fått beskjed om å ta toget til flyplassen og så sette meg i en taxi og så skulle det stedet være en 5minutters kjøretur unna.
Men turen varte og den rakk og da det begynte å nærme seg en halv time ante jeg ugler i mosen.
Så jeg sendte en melding til damen i kimono og forklarte at jeg var litt på villveier men mest sannsynlig kom snart. (Senere fant jeg ut at jeg hadde sendt meldingen til Pizza Hut og ikke damen i kimono, men det hadde egentlig ikke noe å si for jeg hadde uansett tatt feil av tiden jeg skulle møte opp så jeg var egentlig i rute i stedet for en time for sen. Så det gikk bra)

vel, etter 3 kvarter med taxi var jeg framme. Det var et stort konserthus.
jeg fant damen i kimono og hun kunne fortelle meg at det var toget til flyplassen jeg skulle ta men ikke bokstavelig talt TIL flyplassen. jaja.. så feil kan man ta. Hadde hun bare snakket norsk hadde jeg nok skjønt det.
Hun var ikke så fornøyd med en regning på nesten 6000yen, men jeg fikk dekket utgiftene mine.

jeg ble vist garderoben min, egen stjernegarderobe like stor som stua hjemme, med 5 store speil med sånne stjernegarderobelamper rundt hele! Tjohoo! I tillegg hadde jeg egen tv, med en egen kanal som direktesendte fra scenen så jeg kunne følge med på når jeg skulle inn;)
Det var også dekket opp med masse mat og godteri og drikke der inne. men jeg synes det var litt stusselig å sitte der alene så jeg hang for det meste i pauserommet til scenearbeiderne.

Under generalprøven ble jeg kommandert hit og dit på scenen av en dame med headsett og protokoll. Hun var stresset og snakket fort så jeg skjønte ikke så mye av hva jeg skulle gjøre. Mine oppgaver innebar lystenning her og der, diktlesing, og delta i Luciaskuespill med noen barn.
Jeg håpet inderlig det skulle komme en engelsktalende person til min unnsetning før forestillingen skulle begynne og det gjorde det heldigvis. Hvertfall halveis engelsktalende, men det dugde. Så innen generalprøven var ferdig visste jeg sånn ca hva jeg skulle gjøre og prøvde å memorere de japanske cluene som skulle si meg når jeg skulle gjøre hva.

15 minutter til forestillingen skulle begynne og det var tid for å prøve kjolen. Som jeg nevnte før så var det ingen konfirmantkappe men en heftig brudekjole. Noen hadde ikke tatt med i beregningen at jeg var nordmann og ingen bare-ris-og-rå-fisk-spisende japaner, så det var med små marginer jeg kom inn i kjolen. Jeg hadde store problemer med å puste og armene var så trange at jeg ikke kunne løfte armene høyere enn 30 grader.
varm var den også. og i tillegg slang de på meg en snøhvit/askepott kappe med pelskant, og hektet på meg en stooor rosett i halsen:) Kjempefornøyd. Jeg skal aldri la meg klees opp av et knippe 60 år gamle japanske damer. Hvertfall ikke når jeg skal stå på en scene med spotlights foran noen hundre mennesker.
Om ikke jeg så ut som en liten marengs fra før, så fisket den ene damen opp sin knall røde leppestift i det jeg skulle gå og la en svært usmakelig og dårlig make-up på meg....

Jeg skulle lede ann et Lucia-tog inn i salen i det forestillingen begynte, med en skokk unger bak meg. Men det var under generalprøven. I mellomtiden hadde noen funnet ut at noen av ungene skulle gå først, og 5-åringer er ikke såååå flinke til å gå i takt til en prosesjon, så det ble en liten katastrofe. Og trappene var ikke like greie å gå med den massive kjolen med slep.
Men vi kom da oss ned til scenen og der skulle jeg sitte som hedersgjest under hele forestillingen, med unntak av nummeret vårt.

Nummeret vårt gikk greit, bortsett fra lystenningen. Med de stramme armene klarte jeg ikke å løfte armen høyt nok til å tenne lyset.... Det så litt dumt ut for jeg måtte bare gi opp. hehe..

En annen artig ting var at de fortsatte å ignorere at jeg var norsk. Selv om jeg hadde sagt mange ganger at jeg var fra Norge og fra Universitetet i Oslo så introduserte de meg som Katorine som hadde kommet helt fra Sverige fra Universitet i Stocholm for å være Lucia. jaja...
Jeg fikk uansett overakt en stooooor blomsterbukett:) (men den er død nå for jeg eier ingen vase, og kjelen min bruker jeg hele tiden..)


Etter forestillingen som forresten viste seg å være en årets begivenhet i byen og programmet inneholdt alt fra fra svanesjøen ballett og piano-geni-barn til stort danseshow, diktlesning (meg) og nasjonale artister.
vel det jeg skulle si, etter forestillingen var jeg invitert hjem til kimonodamen sammen med alle kulturskolelærerne i byen. Jeg skjønte ikke hva alle var men jeg pratet mest med karatelæreren, ballettlæreren og musikklæreren.
Middagen var hyggelig og jeg stod for underholdningen. Bordet var dekket stappfult med japanske retter og alle holdt pusten i spenning hver gang jeg prøvde meg på en ny rett. (For japanere så kan utlendinger like så godt komme fra månen og de forventer at alt er helt fremmed for meg) Så jeg kunne ikke skuffe dem med at jeg hadde smakt alt før og at jeg likte det meste, så jeg faket det og grein på nesen og sa at det smakte forferdelig, og da lo alle godt.
Men etterhvert begynte det å bli fryktelig kjedelig. Gamle Japanere er tydeligvis ikke annerledes enn andre gamle mennesker, så praten gikk for det meste i hvor uhøflige ungdommen er nå til dags og hvor farlig tv-spill er. Karatelæreren kunne blant annet fortelle meg at tv-spillene ødela den rene japanske karatekunsten fordi ungene bare ville gjøre det de så figurene på fks. Tekken gjøre. jaja..

Vel, etter noen timers spising så det ut som om selskapet skulle oppløses, men da kom det jaggu meg en ny bordsetning og flere materetter som måtte prøves. Mer rå blekksprut, mere gjærede bønner og mere sur kål. Sukk...
Men så var det plutselig lønningstid og hun fisket fram en konvolutt til meg som ble høytidelig overrakt. Konvolutten inneholdt 10.000 yen, den nette sum av ca. 600kr:) Det var en fin overraskelse for en blakk Cathrine.


Etter 5 timer,sittende på knærne, grusomt kjedelig og smertefullt, kjørte endelig mannen hennes meg hjem.

Jeg sovnet i det hodet traff puta da jeg kom hjem.