Lucia

Som André sier så har jeg det med å plassere meg selv i interessante situasjoner.
Denne gangen skal jeg på uvisst oppdrag som Lucia til Eniwa, nabobyen til Sapporo!

De trengte en skandinavisk Lucia til den årlige Luciaferiringen i den byen, og siden de hadde fått nyss om at det var utvekslingsstudenter på Hokkaido Tokai universitet så hadde de bedt en lærer her om å finne en Lucia.
Og jeg sier jo ikke nei til den slags! Jeg feirer Lucia med stor entusiasme hvert eneste år, så passet meg perfekt at jeg også får muligheten til å feire Luciadagen her i Japan.
Men de er ikke helt gode på vestlige tradisjoner her i landet, så blir spennende å se hva slags opplegg det blir. Blant annet skal det feires i morgen, altså 12.desember, og det er jo helt feil bare det. men, men vi får se. Blir spennende!

Jeg vet ikke så mye om hva som skal skje som sagt. Det ringte meg en dame i forrige uke og ville avtale et møte med meg i Sapporo samme uke.
Og det oppsto en liten kulturkonflikt allerede på telefonen.
Hun snakker ikke et ord engelsk så samtalen gikk altså på japansk. Men jeg har ikke sånn kjempetrening i å snakke med gamle japanske damer på telefonen så da hun skulle avslutte samtalen så lirte hun av seg en real mengde obligatoriske høflighetsfraser som man må si når man skal si et høflig "hadet" på japansk.
Men jeg husket ikke hva man da skulle si tilbake, som sagt det holder ikke med "hadet" bare, men det var nå det jeg sa.
Og i følge japansk skikk og bruk er det uhøflig å avslutte samtalen før alle disse frasene har blitt sagt, så hun turte ikke legge på, så hun begynte like så godt samtalen fra begynnelsen igjen. HELT fra begynnelsen igjen.
Og det samme skjedde jo selvfølgelig igjen, hun sa høflig hadet og jeg svarte bare hadet, og hun begynner hele samtalen fra starten IGJEN! ARGH. Japanere er superslitsomme å ha med å gjøre til tider. De er svært lite runde i kantene. Rett skal være rett.
Så det hele endte med at jeg bare trykket på avbryt-samtalen-tasten.

Vel, så møttes vi i Sapporo. Hun i kimono og en halv meter høyt hår. Og vi måtte selvfølgelig gå og drikke te.
Jeg hadde håpet at vi bare skulle kjapt utveksle litt informasjon om hva som skulle skje på søndag, men den gang ei. Her skullle det konverseres. Japanere kan nemlig ikke gå rett på sak. det skal konverseres lenge om vær og vind (bokstavelig talt, været må alltid være med i åpningen av en samtale), så om familien, joda det stod bra til hjemme med mor og far i Moss kunne jeg meddele den fremmede damen i kimono. Og søsken, joda jeg har en søster. Nei, ingen brødre. Jada, det står bra til med søsteren også. Så hadde vi drukket teen og kunne endelig begynne å snakke om det vi var kommet dit for.
Men så begynte hun å snakke om Russland. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg svarte høflig nei på om jeg hadde opplevd Russland før. Hun forklarte at i Russland går de kledd i hvitt med lys på hodet. og da skjønte jeg at det var Lucia hun mente. Når japanere skal si Lucia sier de Russia (uttales: Røssha, altså som Russland på engelsk... Hvis du lurer på hvorfor de ikke bare kan si Lucia som vanlige folk, så er det fordi hverken japanere eller japansk fungerer på den måten bare)

Jeg fikk et tre-siders ark med program for dagen. Skrevet på japansk og med kanjier herfra til evigheten. Derfor vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det ville tatt meg mange dager å oversette alt sammen. Og det er eksamenstid så jeg har viktigere ting å lese på.
Men jeg regner med at noen vil fortelle meg det først.
Jeg fikk se bilder fra fjorårets arrangement. Stoooooor scene og lyskastere og greier. Og masse publikum. Det vil nok stille oppmerksomhetstrangen min for en stund framover tenker jeg.
Og luciakappen var ingen utslitt konfirmantkappe som jeg er vant til, men en brudekjole med langt slør...

Hun var litt skuffet fordi jeg ikke hadde langt blondt hår. (Hun tror forresten at jeg er svensk) Så jeg fortalte henne at Lucia egentlig ikke var blondine, men mest sannsynlig mørkt hår siden hun var italiensk. Men damen ville ikke høre på det øret. Er ikke sikkert hun vet hva Italia er en gang for den saks skyld. De er ikke så gode på hverken geografi eller historie eller noe som helst som har å gjøre med verden utenfor Japan å gjøre. Bortsett fra USA. Og Kina da. Dem er de sinna på fordi kineserne er sinna på Koizumi. Men det er en annen historie.

Etter arrangementet er jeg invitert hjem til familien hennes på middag. Det blir sikkert koselig.

Så vi får se hva morgendagen bringer!
Egentlig burde jeg vel strengt tatt blitt hjemme og lest for harde livet til grammatikk-eksamen, men nei, jeg vil være Lucia!