slum

De siste dagene har jeg egentlig ikke gjort spesielt mye.. Trasket gatelangs i Tokyo og prøvd å bruke så lite penger som mulig. Jeg fikk jo en del tilskudd til budsjettet mit til jul, men prøver å spare til André kommer. ( som er om 14timer!!!!!)
Sparingen har gått veldig fint egentlig for nå bor jeg alene, og Julie er så blakk som det er mulig å få blitt så er ikke så mye jeg blir fristet til å kjøpe eller gjøre.

I kveld oppdaget jeg forresten at jeg bor midt i slummen i Tokyo. Nå skjønner jeg hvorfor det er så billig.
Jeg har ikke vært så mye rundt i området her før på dagtid for har bare gått til tbanen om morgenen og hjem på kvelden.
Men har stusset over at det bare er gamle mennesker i gatene her, og ganske mange av dem også. og at det lukter litt ekstra urin i gatene da jeg går hjem om kvelden, men i dag da jeg gikk meg en runde i nabolaget så så jeg at det lå folk strødd overalt.
Det lå flere folk på fortauet med hodet i ned rennesteinen, mange hadde bygd seg små hytter av papp og aviser og bambuspinner, og mange lå bare på madrasser på fortauet. I en av gatene stod det til og med en flokk samlet rundt flere oljetønner med flammer stikkende opp for å varme seg...
Jeg ble bare stående og måpe når jeg så dem, det var akkurat som på film du ser fra New York og sånn... Skitne i fjeset, fillete klær og med fingervanter med armene strukket ut over bålet. Jeg tok meg heldigvis selv kjapt i måpingen. Det er jo ikke særlig pent gjort. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt et bilde, men det er jo ikke pent gjort det heller.
Når jeg gikk hjem fra tbanen i kveld var jeg litt småengstelig for første gang i Japan. Da ble jeg provosert av meg selv. bare fordi det var folk rundt oljetønner i nærheten....

DET er en fin ting med Japan.
Finnes nesten ikke småkriminalitet i det hele tatt. Japan ville vært en lommetyvs mekka, mesteparten av dagen føler jeg at jeg går i kø eller står som sild i tønne, enten jeg bare går på gaten, venter på å gå over et fotgjengerfelt, står i rulletrappen, eller ikke minst t-banen. Men jeg tenker nesten ikke over å passe på vesken min i det hele tatt. Og det er det ingen andre som gjør heller. I andre byer ser du at damer automatisk holder vesken sin foran seg når man står i en rulletrapp eller i andre situasjoner hvor man står tett. Men det gjør du ikke her. Heller ikke sett noe særlig til skilt hvor man blir bedt om å passe på verdisakene sine fordi tyver er på ferde sånn som du ser i Norge.
Jeg så faktisk min første politimann denne uken! Og nå har jeg vært her siden slutten av august!
man kan jo være uheldig selvfølgelig men den japanske mafiaen tålererer ikke småtyver for de har på en måte monopol på kriminalitet og gjør det gjerne i større skala. Bryr seg ikke om mannen i gata. Småtyver og bøller ødelegger for dem. for polititet tålererer mye av mafiavirksomheten fordi de holder gatene frie for pøbler og tyver. Det er nå hvertfall historien jeg har fått servert.
Men Tokyo er uansett en fin by å gå rundt i. Man føler seg veldig trygg.

Glade jul i Tokyo...

Lille julaften dro vi til Odaiba, havneområdet, hvor alt er som om man er midt i en diger fornøyelsespark. det tok helt av på glorete jul. Så det var artig å ha sett, men julestemningen kom ikke helt på plass allikevel..





har ingenting med jul og gjøre men må fortelle vi kjørte fremtidsbiler der. Toyota har en stor showhall der hvor de blant annet viser fram masse toyotaer, de som er litt spesielle og noen futuristiske modeller, og har et stort symfoniorkester som spiller konsert og verdens største mosaikkbilde laget av bilder av toyota´er..
og en bane hvor man kan kjøre ordentlige biler som går av seg selv!!! Det var stilig. Det var en helautomatisk fremtidsbil og du trenger ikke styre en gang for den styres av sensorer eller noe her og der. og de kræsjer aldri for den stopper hvis den kommer for nærme noe. Så det var gøy.

På julaften bråvåknet jeg og Eivind klokken 13:00 av at Julie ringte og sa vi hadde nøyaktig en time på oss til vi skulle være på andre siden av Tokyo klappet og klar til julgrøt på ambassaden.
Så vi kastet på oss de ustrøkede finklærne, udusjet og en smule bakfulle og løp til tbanen. Vi klarte å sette oss på banen som gikk feil vei, men vi kom oss til slutt over på en annen bane og troppet opp på den norske ambassaden nøyaktig klokken 14:00.
Vi trodde det var et stort arrangement for alle nordmenn i Tokyo, men vi var visst invitert hjem til en familie som jobbet på ambassaden. Der var også to andre småbarnsfamilier som jobbet på ambassaden.
Så vi ble litt satt ut. Grunnen til at vi hadde blitt bedt dit var fordi faren til pernille som er venninnen til julie som julie bor sammen med i leiligheten som pernille har lånt av en som jobber på ambassaden, hadde jobbet på ambassaden før og kjente disse menneskene. med andre ord pernille har bodd på ambassaden i 4 år fra 94-98 og kjente én av disse menneskene.
Skjønner?
Vel, så kom nissen og alle barna ble redde og begynte å gråte og alle de voksne lo godt. Absurd form for tradisjon spør du meg. Alt er bare en dårlig spøk fra de voksnens side.
og nissen er skummel. og denne nissen snakket trønder dialekt! hva skjer med verden a?



Været på julaften. Ganske påskete egentlig.

Vel hele grøtspise- seansen og nissen tok bare ca 1 1/2 time og så var den juleaften over for vår del.
Vi gikk over til leiligheten til pernille og julie og slang oss på sofaen og så på et program som skulle prøve å forklare japanere hva julen var. De viste blant annet et klipp fra Lucia i Norge og presterte å si at det er sånn nordmenn feirer julaften. Jaja...
Så sovnet vi og dro ut på byen ved 21-tiden...


Vi spiste middag i Roppongi, ikke akkurat norsk julemiddag men yakitori og edamamae (salte erter/bønner). Det er knakende godt, men ikke akkurat juleaften..



Så møtte vi broren til pernille som studerer i Shanghai og en jente som heter Bonnie. Vi spiste mer yaki tori, drakk mer øl, bestilte sake, drakk den, og så gikk vi ut på bar-runde.
Vi var ikke hjemme før klokken 07:00 om morgenen.
Altså ingen tradisjonell julaften på meg nei...

Men vi hadde derimot en ganske tradisjonell 1. juledag. Jeg og Evind våknet opp rundt 17:00 tiden, tente juletreet jeg hadde tatt meg meg ned hele Japan fra Sapporo, åpnet pakker, spiste norsk julemarsipan og så på juledisneyfilmer:)
Meget ålreit!

Og tusen takk for presanger!!!
Pengene kommer veldig godt med spesielt nå når André også kommer om ikke mange dagene. Jeg var litt redd jeg skulle bli heeeelt blakk før han kom, men nå får vi mye morro sammen! Vi skal til og med til Tokyo Disney! Whohooo! Takk!
Ellers var bok midt i blinken Lund. Finnes nesten ikke engelske bøker å oppdrive her i dette absurde landet og med mange timer på tbanen hver dag er det godt å ha noe å lese på! og reisen til julestjernen på DVD var knall. Misunte dere veldig å se den uten meg på julaften, men nå kan jeg se den her:) Tjohoo!
og takk for blad og reisedagbok og sokker (har gått hull på nesten alle jeg har og er det en ting du ikke kan ha i Japan så er det hull i sokkene!) Men vet ikke om lilla sokker med ører og øyne blir tatt noe bedre i mot da men;) det får være deres problem...
og ikke minst norsk marsipan og sjokolade. nam nam nam nam...

Neida har vært en fin jul tross alt! me happy:)
I dag har jeg feiret på hotellrommet med julepresangen fra Julie, en boks med makrell i tomat! yammi.




og jeg holdt nesten på å glemme å fortelle hva jeg har gjort i dag!!
I dag har vi stått/gått i kø i nøyaktig 1 time sammen med flere hundre tusen japanere ved Tokyo Stasjonen for å se på noen lys.... dummeste jeg har gjort på lenge...

oppdatert med bilder

Fikk hentet kameraet mitt på Tiki-Tiki så nå har jeg lagt til bilder på posten avslutnigssermoni og party! Sjekk ut, sjekk ut!

Tokyo!

Endelig tilbake på plass i Tokyo. En fantastisk by! Jeg tror jeg vil bo her jeg. Hva sier du André? Du kan jo få kikke deg litt om når du kommer selvfølgelig og så kan du få svare etterpå...

Reisen ned hit gikk som på skinner. Nesten hvertfall.

Jeg kom på den brilliante idéen at de late guttene i klassen aldri ville gidde å dra med seg myntene sine når de skulle hjem så vi spurte de som var igjen om de ville donere bort mynthaugen sin (de har nemlig forbannet seg over alle myntene så de gidder ikke å gå rundt med dem i bukselommen så de har samlet det i en haug på pulten sin eller i skuffen og haugene hadde blitt rimelig store etter nesten 4mnd..) Så vi klarte faktiske å samle inn nok penger til at hele båtreisen på 18 timer ble gratis for begge to:) Dvs 12.500 yen!!!!! Det er nesten 800 norske kroner det. Fra bare 4 gutter! Hahaha...
Og bussen fra Nigata til Tokyo kostet bare 5200yen (325kr) så dvs at vi kom oss fra Sapporo til Tokyo for 325kr!!! Det må være ny rekord for den distansen! Alle andre fra klassen brukte nesten 1600kr for å fly ned.
Som Julie sier, det ordner seg for snille jenter bare man har litt vett i hodet;)

Men vi kom litt senere i gang enn planlagt.
Hikari er som japanere flest og ikke til å stole på. Sier én ting og gjør noe helt annet. Begynner å bli remilig lei av det nå...
Vel, søndagens bursdagsfest ble avlyst fordi hun hadde bilen på verkstedet og hun kunne derfor ikke hente oss.
Mandag hentet hun oss med all bagasjen, 6 timer etter avtalt tid, og så kjørte hun inn til Sapporo, parkerte bilen midt i en fil ved et farlig veikryss og sa hun måtte løpe inn på et flyvertinnekurs og være borte maks 10min. Hun skulle bare spørre om noe.
Jeg og Julie satt alene i bilen i over 1 time og ventet! Morro.
Så kjørte vi til Otaru.

Festen som skulle være der ble heller ikke noe av. Alle ville være hjemme og se på Madonna være gjest på et japansk show. Hikari fortalte at Madonna aldri ville stille opp på japanske show og etter å ha sett en god del japanske show så skjønner jeg henne veldig godt.
For de av dere som har sett Lost in Transaltion så er det akkurat likt som når Bill Murray gjester Matthew-showet.
Japanere er gale og har en vanvittig sær sans for humor. Man vil helst ikke bli blandet inn i det.

Det ble altså ingen fest men allikevel våknet jeg kvalm og svimmel som aldri før morgenen etter. Vi måtte opp kl 08:00 for å rekke båten. Værmeldingen sa mye vind og høye bølger på sjøen så jeg så ikke med glede fram til båtreisen.
I det vi kom fram til fergeterminalen måtte jeg løpe og spy, og i det vi kom på båten gikk jeg bare og la meg.

VÃ¥knet klokken 17:00 igjen og da var det tid for middag.
Følte meg litt bedre etter litt søvn. Men sjøen var fortsatt ganske urolig så var ikke i helt tipp topp stand.
Gikk og la meg igjen etter middag igjen og våknet klokken 01:00 på natten frisk og rask. men da var jeg den eneste på hele båten som var våken så var dødskjedelig. Så satt i lobbyen og drakk kaffe og så på Eddy Murphy "Delerious" på datan.


Klokken 05:30 var vi framme.

I Nigata sluddet det værre enn værst og det var bek mørkt (var jo natta) og vi måtte trake lang for å komme til en bussholdeplass.
Og jeg begynte å bli trøtt igjen....
-"aaaahhh.... skulle gitt MYE for en vestlig frokost med toast,egg og bacon nå ass!" sier Julie.
-"Mmm... jeg også" sier jeg.
Julie har en skremmende evne til å få tanker til å gå i opppfyllelse. Hun har blant annet klart å forutsi hva vi skulle ha til middag hver dag med skremmende stor treffsikkerhet + det meste annet hun spår går i oppfyllelse.
Og denne morgenen var inget unntak.
I det vi stiger av bussen ser vi rett inn i en café, eneste i byen som er oppe klokken 06:00 om morgenen, og på en stor plakat i vinduet står det reklamert med frokosttilbud: vestlig frokost med kaffe, juice, to speilegg, bacon og toast med smør og syltetøy!!!!
Hallelujah!!!
Jeg tror ikke magen hadde taklet slimete nudler klokken 06:00 om morgenen når kroppen allerede var ganske groggy fra før. Så dette reddet dagen!

Etter en herlig frokost trasket vi litt rundt i byen. Planen var å ta nattbuss til Tokyo og bruke dagen i Nigata, men etter en times spasertur i sludd og isende vind og klissbløte sko bestemte vi oss for at nok var nok og fant en buss til Tokyo som gikk om 5minutter og før vi visste ordet av det var vi på vei til Tokyo:)

Og vi angret ikke på det.
Da bussen kjørte inn til Shinjuku og vi så neonlysene flashe mot oss og vi gikk av bussen og ble nesten dyttet over ende hele tiden av folkestrømmen og ørene nesten begynte å blø av alt bråket, sniffet nesen full av yakitori lukt og vi kunne kaste luen og skjerfet fordi det var så god temperatur og ikke et snøfnugg i sikte, savnet vi ikke Nigata eller Sapporo for den saks skyld det minste....

Vi la fra oss bagasjen i en oppbevaringsboks og så traff vi Eivind og Morten i Shinjuku og dro og spiste og så rett på karaoke.

Sapporo, sayonara!

I morgen drar jeg.
Ikke så langt da. Bare ned til byen i første omgang.
Man må alltid passe på å ha en venn med en bil, og ingen unntak her.
Så en venn med en bil, Hikari, skal komme og hente oss og all bagasjen vår i morgen kl 12:00.
11:30 kommer strømleverandøren og leser av strømmen og skal ha penger cash i hånda. Og etter det er det kroken på døra for rommet mitt:(

Planen framover er å lempe av stæsjet i leiligheten til Hikari i byen og så er vi invitert med til en bursdagsfest for en venninne av henne på kvelden.
Vi skal sove over hos Hikari fra søndag til mandag og så kjører vi til hjembyen hennes Otaru på mandag og sover over hjemme hos foreldrene hennes til tirsdag.
Otaru er en av Hokkaidos stoltheter og det skal visst være en veldig fin gammel kanalby så gleder meg til å se den.
Vi var visst også invitert til fest hos søsteren hennes på mandag så vidt jeg forstod, så det blir tett program de neste dagene også.

Tirsdag morgen skal vi ta en båt fra Otaru ned til Nigata, sånn ca halveis ned til Tokyo. Hvordan vi skal komme oss videre aner vi ikke enda, men båten tar 18 timer så vi har litt tid å pønske på...

Vi skal møte en venninne av Julie i Tokyo den 22.desember, så håper vi rekker det.
Julie har forresten fikset seg sånn at hun kan få lånt en ambassade leilighet på ambassaden. kanskje jeg har fortalt det før? husker ikke, men jeg synes det er artig.
Jeg skal møte Eivind i Tokyo og bo sammen med han.

Vet ikke hvordan nettsituasjonen blir på reisen så jeg får oppdatert bloggen, men nå vet dere hvertfall hvor jeg kommer til å befinne meg sånn ca.
Men som den Lindblomsten jeg er så skal du ikke se bort i fra at det blir forandring i planene underveis;)

Avslutningssermoni og paaaarty!

I går var det høytidelig avslutningssermoni og "utgraduering" fra Hokkaido Tokai University.
Jeg utgraduerte som Karoline, men det er jo hipp som happ.
(Skulle hatt noen bilder her nå av sermonien men jeg glemte igjen kameraet mitt på en bar i Susukino i natt så det får bli en annen dag.)
Vi fikk diplom, endelige karakterer og en liten gave fra universitetet. En vekkerklokke!! hehehe.. Japanere har da litt humor after all..

magnus som holder avskjedstale på vegne av oss. Artig med trøndere som snakker japansk.Synd jeg ikke har et lydopptak.


Fra venstre: Mitsuhashi sensei (sjef), Mr. Mark Hamilton (ansvar for uveklsingsstudentene), Nishi sensei (læreren vår i reading) og Hiratsuka sensei (læreren vår i conversation, kanji og oral presentation + klasseforstander)


Så var det matservering og øl og gløgg. De hadde bestilt gløgg og pepperkaker til oss.Tror de bestilte helt fra Sverige faktisk..
En av tingene som gjør at det ikke er gøy å feste med japanere er at de har en skrudd sans for hva som er godsaker og hva som ikke er det. (hvertfall etter min smak). Her er et eksempel på japansk snacks, småfisk.

Etter sermonien dro alle til Susukino for å feste. Jeg og Julie hadde fått ansvaret for å arrangere så vi hadde leid stilige lokaler med jacuzzi, hems og store flatskjermer som hang på veggene til karaokebruk.
SÃ¥ man kunne sitte i boblebadet med et glass godt-og-drikke og synge karaoke;)





Senere dro vi på Tiki-Tiki, et sted jeg tror jeg har fortalt om før, men det er et av de koseligste og største tabemonohoodai-stedene i Sapporo. For å friske opp så er tabemonohoodai at man betaler 2000yen pr time, 120kr, for å spise og drikke så mye man vil. De har kjempegode hvitløksbiffer og pizzaer der blant annet. Og alle slags drinker og øl. Smart konsept, men det ville glatt gått konkurs i Norge tror jeg..
Så var det litt forskjellige andre barer før vi tok tbanen hjem klokken halv syv på morgenen.
Fin kveld.


Hikari og Andreas

Lucia del 2

Sorry for lite oppdateringer i det siste, men jeg har ikke hatt nett den siste uken. men her kommer fortsettelsen, men desverre uten bilder for jeg glemte det helt i alt oppstyret. Men alt bel filmet så jeg håper jeg kan få tak i en kopi av det.

Lucia ja,

Det var litt av en opplevelse!

For å begynne med begynnelsen (forbered dere på en laang historie...)

Jeg stod tidlig opp og tok buss og bane inn til Sapporo.
Jeg hadde glemt å følge med da damen i kimono hadde vist meg hvilket tog jeg skulle ta, så jeg måtte bruke litt tid på å finne ut av det og kom da jeg fant ut av hvilket tog det var så var det 1 minutt til det skulle gå så jeg beina av gårde. (Noe som ikke er lett på en japansk togstasjon som frakter millioner av mennesker.Så jeg måtte løpe i kø)
Vel, endelig på perrongen, hvor folk står som sild pent plassert i tønne, hører jeg en hysterisk mannstemme rope ut fra høyttalerne. Stemmen var så hysterisk at jeg hadde problemer med å tyde hva budskapet var. Men det hørtes farlig ut, så jeg tenkte i den bane at et tog var i ferd med å spore av i høy hastighet rett mot stasjonen eller lignende... Men etterhvert klarte jeg å skjønne at toget var forsinket. Hele 5 minutter.

Toget kom til slutt og fikk meg en god vindusplass. Så sovnet jeg og våknet av at toget stod inne på flyplassen.
Flyplassen i Sapporo var større enn jeg hadde trodd og jeg hadde vanskeligheter med å finne hovedutgangen, men det var bare koselig å gå rundt der inne. Jeg liker flyplasser veldig godt.
Men jeg hadde jo annet å gjøre den dagen så jeg prøvde å finne utgangen for å ta en taxi. jeg mente jeg hadde fått beskjed om å ta toget til flyplassen og så sette meg i en taxi og så skulle det stedet være en 5minutters kjøretur unna.
Men turen varte og den rakk og da det begynte å nærme seg en halv time ante jeg ugler i mosen.
Så jeg sendte en melding til damen i kimono og forklarte at jeg var litt på villveier men mest sannsynlig kom snart. (Senere fant jeg ut at jeg hadde sendt meldingen til Pizza Hut og ikke damen i kimono, men det hadde egentlig ikke noe å si for jeg hadde uansett tatt feil av tiden jeg skulle møte opp så jeg var egentlig i rute i stedet for en time for sen. Så det gikk bra)

vel, etter 3 kvarter med taxi var jeg framme. Det var et stort konserthus.
jeg fant damen i kimono og hun kunne fortelle meg at det var toget til flyplassen jeg skulle ta men ikke bokstavelig talt TIL flyplassen. jaja.. så feil kan man ta. Hadde hun bare snakket norsk hadde jeg nok skjønt det.
Hun var ikke så fornøyd med en regning på nesten 6000yen, men jeg fikk dekket utgiftene mine.

jeg ble vist garderoben min, egen stjernegarderobe like stor som stua hjemme, med 5 store speil med sånne stjernegarderobelamper rundt hele! Tjohoo! I tillegg hadde jeg egen tv, med en egen kanal som direktesendte fra scenen så jeg kunne følge med på når jeg skulle inn;)
Det var også dekket opp med masse mat og godteri og drikke der inne. men jeg synes det var litt stusselig å sitte der alene så jeg hang for det meste i pauserommet til scenearbeiderne.

Under generalprøven ble jeg kommandert hit og dit på scenen av en dame med headsett og protokoll. Hun var stresset og snakket fort så jeg skjønte ikke så mye av hva jeg skulle gjøre. Mine oppgaver innebar lystenning her og der, diktlesing, og delta i Luciaskuespill med noen barn.
Jeg håpet inderlig det skulle komme en engelsktalende person til min unnsetning før forestillingen skulle begynne og det gjorde det heldigvis. Hvertfall halveis engelsktalende, men det dugde. Så innen generalprøven var ferdig visste jeg sånn ca hva jeg skulle gjøre og prøvde å memorere de japanske cluene som skulle si meg når jeg skulle gjøre hva.

15 minutter til forestillingen skulle begynne og det var tid for å prøve kjolen. Som jeg nevnte før så var det ingen konfirmantkappe men en heftig brudekjole. Noen hadde ikke tatt med i beregningen at jeg var nordmann og ingen bare-ris-og-rå-fisk-spisende japaner, så det var med små marginer jeg kom inn i kjolen. Jeg hadde store problemer med å puste og armene var så trange at jeg ikke kunne løfte armene høyere enn 30 grader.
varm var den også. og i tillegg slang de på meg en snøhvit/askepott kappe med pelskant, og hektet på meg en stooor rosett i halsen:) Kjempefornøyd. Jeg skal aldri la meg klees opp av et knippe 60 år gamle japanske damer. Hvertfall ikke når jeg skal stå på en scene med spotlights foran noen hundre mennesker.
Om ikke jeg så ut som en liten marengs fra før, så fisket den ene damen opp sin knall røde leppestift i det jeg skulle gå og la en svært usmakelig og dårlig make-up på meg....

Jeg skulle lede ann et Lucia-tog inn i salen i det forestillingen begynte, med en skokk unger bak meg. Men det var under generalprøven. I mellomtiden hadde noen funnet ut at noen av ungene skulle gå først, og 5-åringer er ikke såååå flinke til å gå i takt til en prosesjon, så det ble en liten katastrofe. Og trappene var ikke like greie å gå med den massive kjolen med slep.
Men vi kom da oss ned til scenen og der skulle jeg sitte som hedersgjest under hele forestillingen, med unntak av nummeret vårt.

Nummeret vårt gikk greit, bortsett fra lystenningen. Med de stramme armene klarte jeg ikke å løfte armen høyt nok til å tenne lyset.... Det så litt dumt ut for jeg måtte bare gi opp. hehe..

En annen artig ting var at de fortsatte å ignorere at jeg var norsk. Selv om jeg hadde sagt mange ganger at jeg var fra Norge og fra Universitetet i Oslo så introduserte de meg som Katorine som hadde kommet helt fra Sverige fra Universitet i Stocholm for å være Lucia. jaja...
Jeg fikk uansett overakt en stooooor blomsterbukett:) (men den er død nå for jeg eier ingen vase, og kjelen min bruker jeg hele tiden..)


Etter forestillingen som forresten viste seg å være en årets begivenhet i byen og programmet inneholdt alt fra fra svanesjøen ballett og piano-geni-barn til stort danseshow, diktlesning (meg) og nasjonale artister.
vel det jeg skulle si, etter forestillingen var jeg invitert hjem til kimonodamen sammen med alle kulturskolelærerne i byen. Jeg skjønte ikke hva alle var men jeg pratet mest med karatelæreren, ballettlæreren og musikklæreren.
Middagen var hyggelig og jeg stod for underholdningen. Bordet var dekket stappfult med japanske retter og alle holdt pusten i spenning hver gang jeg prøvde meg på en ny rett. (For japanere så kan utlendinger like så godt komme fra månen og de forventer at alt er helt fremmed for meg) Så jeg kunne ikke skuffe dem med at jeg hadde smakt alt før og at jeg likte det meste, så jeg faket det og grein på nesen og sa at det smakte forferdelig, og da lo alle godt.
Men etterhvert begynte det å bli fryktelig kjedelig. Gamle Japanere er tydeligvis ikke annerledes enn andre gamle mennesker, så praten gikk for det meste i hvor uhøflige ungdommen er nå til dags og hvor farlig tv-spill er. Karatelæreren kunne blant annet fortelle meg at tv-spillene ødela den rene japanske karatekunsten fordi ungene bare ville gjøre det de så figurene på fks. Tekken gjøre. jaja..

Vel, etter noen timers spising så det ut som om selskapet skulle oppløses, men da kom det jaggu meg en ny bordsetning og flere materetter som måtte prøves. Mer rå blekksprut, mere gjærede bønner og mere sur kål. Sukk...
Men så var det plutselig lønningstid og hun fisket fram en konvolutt til meg som ble høytidelig overrakt. Konvolutten inneholdt 10.000 yen, den nette sum av ca. 600kr:) Det var en fin overraskelse for en blakk Cathrine.


Etter 5 timer,sittende på knærne, grusomt kjedelig og smertefullt, kjørte endelig mannen hennes meg hjem.

Jeg sovnet i det hodet traff puta da jeg kom hjem.

Lucia

Som André sier så har jeg det med å plassere meg selv i interessante situasjoner.
Denne gangen skal jeg på uvisst oppdrag som Lucia til Eniwa, nabobyen til Sapporo!

De trengte en skandinavisk Lucia til den årlige Luciaferiringen i den byen, og siden de hadde fått nyss om at det var utvekslingsstudenter på Hokkaido Tokai universitet så hadde de bedt en lærer her om å finne en Lucia.
Og jeg sier jo ikke nei til den slags! Jeg feirer Lucia med stor entusiasme hvert eneste år, så passet meg perfekt at jeg også får muligheten til å feire Luciadagen her i Japan.
Men de er ikke helt gode på vestlige tradisjoner her i landet, så blir spennende å se hva slags opplegg det blir. Blant annet skal det feires i morgen, altså 12.desember, og det er jo helt feil bare det. men, men vi får se. Blir spennende!

Jeg vet ikke så mye om hva som skal skje som sagt. Det ringte meg en dame i forrige uke og ville avtale et møte med meg i Sapporo samme uke.
Og det oppsto en liten kulturkonflikt allerede på telefonen.
Hun snakker ikke et ord engelsk så samtalen gikk altså på japansk. Men jeg har ikke sånn kjempetrening i å snakke med gamle japanske damer på telefonen så da hun skulle avslutte samtalen så lirte hun av seg en real mengde obligatoriske høflighetsfraser som man må si når man skal si et høflig "hadet" på japansk.
Men jeg husket ikke hva man da skulle si tilbake, som sagt det holder ikke med "hadet" bare, men det var nå det jeg sa.
Og i følge japansk skikk og bruk er det uhøflig å avslutte samtalen før alle disse frasene har blitt sagt, så hun turte ikke legge på, så hun begynte like så godt samtalen fra begynnelsen igjen. HELT fra begynnelsen igjen.
Og det samme skjedde jo selvfølgelig igjen, hun sa høflig hadet og jeg svarte bare hadet, og hun begynner hele samtalen fra starten IGJEN! ARGH. Japanere er superslitsomme å ha med å gjøre til tider. De er svært lite runde i kantene. Rett skal være rett.
Så det hele endte med at jeg bare trykket på avbryt-samtalen-tasten.

Vel, så møttes vi i Sapporo. Hun i kimono og en halv meter høyt hår. Og vi måtte selvfølgelig gå og drikke te.
Jeg hadde håpet at vi bare skulle kjapt utveksle litt informasjon om hva som skulle skje på søndag, men den gang ei. Her skullle det konverseres. Japanere kan nemlig ikke gå rett på sak. det skal konverseres lenge om vær og vind (bokstavelig talt, været må alltid være med i åpningen av en samtale), så om familien, joda det stod bra til hjemme med mor og far i Moss kunne jeg meddele den fremmede damen i kimono. Og søsken, joda jeg har en søster. Nei, ingen brødre. Jada, det står bra til med søsteren også. Så hadde vi drukket teen og kunne endelig begynne å snakke om det vi var kommet dit for.
Men så begynte hun å snakke om Russland. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg svarte høflig nei på om jeg hadde opplevd Russland før. Hun forklarte at i Russland går de kledd i hvitt med lys på hodet. og da skjønte jeg at det var Lucia hun mente. Når japanere skal si Lucia sier de Russia (uttales: Røssha, altså som Russland på engelsk... Hvis du lurer på hvorfor de ikke bare kan si Lucia som vanlige folk, så er det fordi hverken japanere eller japansk fungerer på den måten bare)

Jeg fikk et tre-siders ark med program for dagen. Skrevet på japansk og med kanjier herfra til evigheten. Derfor vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det ville tatt meg mange dager å oversette alt sammen. Og det er eksamenstid så jeg har viktigere ting å lese på.
Men jeg regner med at noen vil fortelle meg det først.
Jeg fikk se bilder fra fjorårets arrangement. Stoooooor scene og lyskastere og greier. Og masse publikum. Det vil nok stille oppmerksomhetstrangen min for en stund framover tenker jeg.
Og luciakappen var ingen utslitt konfirmantkappe som jeg er vant til, men en brudekjole med langt slør...

Hun var litt skuffet fordi jeg ikke hadde langt blondt hår. (Hun tror forresten at jeg er svensk) Så jeg fortalte henne at Lucia egentlig ikke var blondine, men mest sannsynlig mørkt hår siden hun var italiensk. Men damen ville ikke høre på det øret. Er ikke sikkert hun vet hva Italia er en gang for den saks skyld. De er ikke så gode på hverken geografi eller historie eller noe som helst som har å gjøre med verden utenfor Japan å gjøre. Bortsett fra USA. Og Kina da. Dem er de sinna på fordi kineserne er sinna på Koizumi. Men det er en annen historie.

Etter arrangementet er jeg invitert hjem til familien hennes på middag. Det blir sikkert koselig.

Så vi får se hva morgendagen bringer!
Egentlig burde jeg vel strengt tatt blitt hjemme og lest for harde livet til grammatikk-eksamen, men nei, jeg vil være Lucia!

svulstig...

Japanere sparer ikke på kruttet når de skal beskrive noe, og denne teksten fra en brosjyre er et godt eksempel. Herlig avslutning.

3 down, 2 to go

Nettet forsvant, så jeg fikk ikke postet flere status-oppdateringer.
Men jeg leste til ca fem på natten og så sov jeg noen timer og så var det eksamen. Det gikk veldig fint, bortsett fra en oppgave om noe som hadde gått meg hus forbi (oj, et veldig merkelig uttykk. Har ikke lagt merke til det før jeg skrev det nå...)
Vel, oppgaven var å skrive den kinesiske og den japanske uttalen på noen kanjier, og jeg hadde helt glemt å lese på det emnet.
Men det var bare en liten del av oppgaven så det gikk nok greit for det.

Så dro vi hjem og drakk en øl for å feire og så gikk jeg og la meg.

På kvelden ble det en aldri så liten fest på rommet mitt. Jeg og Julie satt i pysjen i senga og spilte kort og var klar for en rolig kveld da det plutselig datt inn folk med øl. Så da ble det fest.
Det er fryktelig synd det ikke er pantesystem her i Japan. Da hadde jeg sikkert hatt nok til strømregningen i bare pant.

status 2

Klokken er 23:49:




Det går absolutt i riktig retning.
Kaffen var også perfekt denne gangen.

status

Klokken 22:40:



Kan-bunken har et lite forsprang etter første omgang.
Jeg lager meg kaffe og gjør meg klar til neste runde.

Jeg holder på bli gal..

Jeg har hatt leamus på høyre øyelokk i over tre uker i strekk nå!!!
HVER ENESTE DAG!!!!
Jeg holder på å bli sprø!Har lyst til å rive av meg øyelokket!

(Og nåde den som prøver å komme med en morsom kommentar om at jeg bare driver og blunker til folk...)

2 down, 3 to go

I dag var det eksamen i reading. Gikk fint.
Skulle bare mangle. Læreren hadde på forhånd fortalt oss nøyaktig hva vi skulle få på eksamen. Akkurat de samme lesestykkene som vi har gått igjennom før (bortsett fra det vanskeligste så klart, for hun mente vi fikk for mye å lese på(!) og akkurat de samme spørsmålene til hvert stykke vi har besvart før og fått rettet....
I tillegg hadde hun prestert å streke under de gramatiske formene i teksten vi skulle finne og forklare sånn i tilfelle vi IKKE skulle finne dem...
Liker eksamen i Japan.

Men i morgen kommer eksamen fra helvete med over 600 kanjier som skal pugges + at vi skal kunne gjøre rede for det logiske systemet som ligger bak kanjier (!)..
For meg er logikk + kanji = ikke sant, så vi får se hvordan det går...

Jul i stua

Nå har det endelig blitt jul her også.
Ble misunnelig på juletreet til Tine og Dyveke i Liverpool, så da jeg var i byen i dag, gikk jeg innom en superhendig butikkjede de har her som heter Hyakuen Shopppu, eller mer forståelig 100-yens shoppen.
Der har de, som navnet tilsier, alt til kun 100 yen. Og det er ikke mer enn 6kr!
Så da kjøpte jeg meg et juletre til 6kr og juletrebelysning til .. ja, 6kr. Og en pakke med gaverosetter i sølv. Så juletreet mitt har nå en verdi på hele 18kr!

Jeg er nesten nødt til få det fraktet med meg ned til Tokyo så jeg kan ha det på julaften også:)



Nå begynner tiden å renne ut for alle som har tenkt til å sende meg julekort også. (Regner med det var mange som hadde tenkt til det?)
For jeg drar herfra den 18.desember så da får jeg ikke posten om det kommer fram etter det.
Hmm... det er bare 11 dager til det... Da tror jeg faktisk ikke det går..
Jaja. kroken på postkassa.
Men her er alle de som har kommet opp på min wall-of-post-jeg-har-fått:)


Takk, takk!

Ellers ser det slik ut i Sapporo nå. Disse bildene er fra midten av november faktisk, men jeg har ikke villet postet dem her før det hadde blitt litt mer jul.
Japanerne har et litt skrudd syn på hva som er god juledekorasjon og ikke siden de ikke er så veldig inn i julefeiringen, så de slår like så godt til med store lysende liljer og roser og hva det enn skulle være for å pynte til jul.. Men Sapporo-beboerne er veldig stolte av denne lys-tingen i Odori-parken midt i sentrum hvertfall..

Eksamensforberedelser

Hamstring av iskaffe. (tilbud på Spar)

Stor plakat på veggen med halvparten (fikk ikke plass til mer...) av alle kanjiene som skal kunne skrives, leses og skjønnes.


En mindre plakat over sengen med alle kanjier som skal kunne leses og skjønnes.


Og små lapper over hele rommet med de kanjiene som er umulige å huske.


Ikke kom her å si JEG ikke er godt forberedt!

Kanjieksamen, here I come!

Flere Japanting...

På høy tid med flere Japan-rariteter.
Her er noen jeg har klippet og limet rett fra hjemmesiden til med-student Eivind:

* I Japan kjører man på feil side av veien. Jeg veit det er en smule innbilsk å si "feil" i stedet for bare "venstre", men det er faktisk skikkelig snodig for meg som stort sett har bodd i et høyre-kjørende land. Gang på gang fersker jeg meg selv i å se til feil side før jeg skal over en gate, og blir styggelig overrasket når en bil feier frem fra den stikk motsatte kanten.

* Omlag en fjerdedel av japanske biler er små. Jeg tenker her ikke på VW Golf-små, men virkelig små. Morris Mini-små. De er rett og slett tiny-tiny. Dette passer imidlertid utmerket med de små, trange veiene som finnes overalt.

* Når jeg først snakker om smått, ALT ER SMÅTT! Man legger ikke merke til dette med det første, men litt etter litt viser det seg...
For eksempel er avstanden mellom setene på bussen såpass liten at en røslig kar som meg selv får seriøse problemer med ikke å se helt iddiot ut der jeg sitter. I tillegg kan det nevnes at alle vasker (servanter for dem som sier det) er akkurat lave nok til å få mennesker over 1,80 til å se duste ut når man bøyer enten knærne eller ryggen for å nå frem.

* Mange vaskekraner er omvendte av Norge, dvs at man dytter "hanken" ned i stedet for opp, når man vil ha vann.

* I Japan går man på bussen bak, og av foran.

* T-banen i Sapporo går på gummihjul.

* Når man er på kino, og filmen er ferdig, kommer ikke lyset på med en gang, sånn som i Norge. Neida, her forventes det at man sitter pent og rolig og observerer hele rulleteksen. Unødvendig.

* Japanske universitetsstudenter holder gjerne til på campus til midt på natta, der de øver seg på obskøne danse-moves eller spiller horninstrumenter.

* Når man går rundt i byen er det ikke uvanlig å støte på et tosifret antall damer som står på gata og deler ut små pakker med mykt papir (dasspapir).

* Kjøpesentere og butikker generelt, har svært ofte høy, dårlig 80-talls-inspirert midi-musikk gjallende over høyttaleranlegget.

* Veiarbeidere og trafikkpoliti går alltid rundt med batonger med rødt lys inni. Disse blir så viftet energisk rundtom til stadighet, for å vise selv den dummeste bilist hvorhen han skal kjøre.

* Mange japanere er litt småredde for utlendinger, og tør derfor ofte ikke si fra dersom man (i sin gaijin-dumskap/ignoranse) tøyer lover og regler litt - eksempelvis går gjennom billettkontroll-automaten på t-banestasjoner uten billett, selv om automaten piper og sutrer.

* Japan er et utrolig etnisk homogent land. Hver gang jeg ser en hvit eller svart person på gata, setter jeg nesten pocari sweat-en i halsen av bare overraskelse. Seriøst. Det er _ikke_ mange utlendinger i Japan. Norge virker som et asylmottak i forhold.

* Japan er freaky-deeky rent. Norge er en svinesti i forhold. Det _finnes ikke_ søppel på gata her. Ingenting. Nada. Dette er i og for seg temmelig imponerende, men hva som er helt mind-boggling er at søppelkasser er så godt som ikke-eksisterende!! Du kan gå flere kilometer i byen og ikke skimte en eneste én! Jeg har fortsatt ikke helt klart for meg hvordan dette fungerer, men mest sannsynlig sparer japanerne på søppelet sitt overalt de går, inntil de øyner sjansen for et super-dump.


Og her er noen ekstra fra meg:





















* Når du setter deg ned på en offentlig do begynner plutselig en høy lyd av kunstig fossefall å ljome ut av en høyttaler ved doen. Man kan selvfølgeig også velge å spille musikk, bli spylt i rumpa (og fønet!) , eller be om hjelp(!) fra et panel ved siden av doen. Apropos hjelp, så har alle dobåser i Japan en stor rød nødknapp (alla brannvaslingsknapp hjemme). Jeg lurer på hva som skjer hvis man trykker på den. Jeg tror nemlig ikke det er brannvaslingsknapp...

* Man finner sjelden noe å tørke seg på hendene med etter at man har vasket dem etter et dobesøk. Til det bruket har de fleste japanere medd seg sitt eget private håndkle som de bærer med seg til enhver tid.

* Automatiske butikkskyvedører er bare halvautomatiske. Man må trykke på en knapp på midten for at de skal åpnes opp "automatisk"..

* Taxi-dørene må man for guds skyld ikke prøve å åpne eller lukke selv. Det styrer sjåfæren automatisk fra forsetet...

* Japanere har en ekstrem køkultur når det gjelder køer til offentlige transportmidler. De står fint på rad og rekke en og en. Men i kassekøer derimot har de ingen hemniger med å være frekke og snike.

* Japanere har en enorm respekt for setene på buss eller t-bane som er forbeholdt handikappede eller gamle mennesker. I Norge setter man seg gjerne ned, og heller reiser seg igjen om det skulle komme noen som trenger dem. Men her, selvom det er stappfult, så står de heller enn å sette seg ned der.



Ellers så fant jeg denne hendige setningen i ordboken min i dag:
I´m insulted that you think I look like a panda.
パンダã?«ã??ã?£ã??ã‚Šã? ã?ªã‚“ã?¦å¤±ç¤¼ã?—ã?¡ã‚ƒã?†ã‚?。
( uttales: panda ni sokkurida nante shitsureishi chauwa)

Så hvis dere skal lære dere bare en setning på japansk så forslår jeg den;)

ingen eksamen uten eksamensfest..

Først var vi på ryoen/campus, der hvor den halvparten av oss som bor på skolen bor. Men siden de bor bokstavelig talt på skolen (2.etg på Universitetet!) så må man søke om å ha fest en uke i forveien. Vi hadde søkt 6 dager i forveien og da fikk vi jo selvfølgelig ikke lov. Man finner ikke mer firkanta regler, og folk som faktisk følger dem, enn i Japan, så det var ingen overraskelse. Så vi måtte være ute til 21:00.
Det var heller ingen krise, for i Japan er det helt vanlig å begynne festene tidlig. Gjerne ved 5-6 tiden(!).
I tillegg blir de fleste japanere fulle på rundt 4 små øl. De jentene vi kjenner her blir kanakas fulle på ett glass vin. He he.. så de går som regel og legger seg rundt 20:00 tiden...
For oss gaijins (utlendinger) er det litt kjipt at japanerne blir så fort fulle. Drinkene på byen er alltid veldig utvannet, for hvis ikke så får de ikke solgt mer en 1 eller 2 pr pers... Så det er akkurat som å drikke brus. Så selvom drinkene ikke koster mer enn 35kr på byen,blir det nesten like dyrt som hjemme for man må til gjengjeld kjøpe så mange...
Men men...




Så da klokken rundt 21:00 gikk vi til hybelen til Ken, som jeg sitter sammen med på bildet over, og fortsatte festen der.
Det ble som vanlig trangt om plassene, men det er bare koselig:)



F.v: Andreas, Julie, Eivind og Gabriel




Halvard og meg. (Halvard blir med japansk uttale Harubaru, og det betyr "All the way". He he..


Koji og Kim Robin

1 down, 4 to go

I dag har vi hatt eksamen i �ースタ���ょ�. (På englesk Oral Presentation)　
Dvs at vi skulle holde et foredrag for alle på universitetet om et valgfritt emne, men helst noe norskt. Etter foredraget skulle publikum og sensorene stille spørsmål til emnet.
Jeg hadde om norsk folkemusikk, norsk folkemusikks historie, forskjellige instrumenter og til slutt om tilstanden til norsk folkemusikk nå til dags.
Artigste eksamen jeg har hatt i hele mitt liv:)


Kim i klassen min hadde om lakris. Det er det nesten ingen i verden bortsett fra Norden som spiser.
Han hadde fått tilsendt forskjellig lakrisgodteri hjemmefra så japanerne fikk smake.
Alle syntes det var helt forferdelig vondt, men japanere er jo høflige så de prøvde å spise det ferdig, noen mens tårene trillet, før de løp på do eller til nærmeste brusautomat. Hehehe..