Slim

Jeg gikk av toget, hostet og harket og fikk plutselig munnen full av slim.
Nok til at det ikke var aktuelt å svelge det igjen.
Det var for mange folk på perrongen til at jeg kunne spytte ut en klyse av den størrelsen.
(Jeg er heller ingen god spytter. André sier det ser ut som jeg skal spy når jeg spytter.)
Jeg så plutselig Helene en gammel klassevennine komme mot meg. Jeg kunne jo ikke stoppe og prate med henne for jeg kunne ikke åpne munnen. Så jeg måtte late som jeg ikke så henne og turet forbi.

Bussen videre var stappfull og jeg måtte stå i gangen.
Jeg trykket på stoppkanppen, gikk til døren da bussen stoppet, men tror du døren åpnet seg? nei. Og det var selvfølgelig døren bakerst i bussen.
Folk kikket på meg og tenkte at jeg var teit som ikke ropte til bussjåføren om at han skulle åpne døren, men jeg kunne jo fortsatt ikke åpne munnen.
Typisk at det skulle skje akkurat da.

Jeg gikk av på neste stopp og gikk nedover Trondheimsveien. Så så jeg at Lise gikk foran meg. Hun bor i nærheten.
Hun gikk i et tempo som tilsa at jeg måtte gå forbi henne, men det kunne jeg jo ikke, så jeg måtte krysse gaten og gå en omvei hjem.

Bak en bil utenfor oppgangen min spyttet jeg den ut.
Men jeg møtte ingen kjentfolk i heisen så jeg kunne like så godt ha ventet til jeg kom på badet.

Slim er ekkelt ass.