Fuji-san

Jeg har klatret til toppen av Fuji-san!

Vi hadde planlagt å klatre Fuji-san natt til søndag, men da vi sjekket værmeldingen fredag kveld var det meldt tordenvær og høljregn så vi skrinla planen om å gå tidlig til sengs for å være utvilt til klatring til fordel for å sitte oppe og se Entourage til klokken 5 om morgenen.

Lørdag var hektisk med mange ærender som skulle gjøres siden vi straks flytter. Jeg la også inn et besøk på The National Museum of Western Art.
Da hjem kom hjem trøtt og sliten klokken 17:00 og var klar for en skikkelig høneblund før middag og en rolig kveld hjemme, hadde Lucky forandret planene og var på telefonen med busseselskapet for å reservere seter til kveldens buss til foten av Fuji.
Alt var fullbooket og eneste ledige seter var på avgangen 50 minutter senere. Vi kastet oss rundt, slang noen tykke gensere i en sekk og beina avgårde.
Vi rakk bussen på sekundet og var allerede gjennomvåte av svette.(32grader og 90% luftfuktighet!!)

Vi ser oss rundt og oppdager at folk er rimelig godt utstyrt med fjellstøvler, vindjakker, hatter,tørkler,hodelykter og jeg vet ikke hva. Jeg i olabukser og hvite converse-sko.
Vi innså at å klatre et fjell i 3000m høyde i mørke ville være galskap så vi måtte krype til korset og punge ut 200kr for en ussel lommelykt på 5. basestasjon. Vi ble fortalt at en gåstav var også helt nødvendig så vi betalte også 50kr for en stokk med bjelle på. Så var vi klare.
Start 21:00.

Turen opp var mye lenger enn jeg hadde trodd. Og mye brattere og ulent. Jeg hadde forestilt meg at man stort sett gikk på preparerte stier langs fjellet, men det var kun helt i begynnelsen.
Det var veldig bratt og mye ren klatring på alle fire.




7.stasjon, 2700m, veldig kaldt og mye vind.


Heldigvis var det ikke langt mellom hver hytte hvor man kunne få kjøpe ekstremt dyre nudler og få varmen i kroppen igjen.




Planen var å komme til toppen tidsnok til å se soloppgangen, men vi var ikke de eneste med de planene så fjellet ble rett og slett fullt.
Bare noen hundre meter fra toppen korket det seg helt og vi kom ikke av flekken.


Men soloppgangen var nok like fin.











Til slutt løsnet korken og vi kom oss til toppen.




Toppen var velidg skuffende. Vi var såpass høyt oppe at dybdesynet ikke virket helt og det så bare ut som det var noen hundre meter ned og det var ikke det inntrykket jeg ønsket etter å ha klatret i 8 timer. I tillegg var det veldig disig så man så ikke så langt heller.
Men det føltes godt og vi feiret med en øl vi hadde båret med oss opp og som hadde blitt fin og kald i løpet av turen. Øl smakte desverre ikke så godt som vi hadde forestilt oss klokken 06:00 om morgenen så den ble hellt ut etter en slurk.



Formålet med turen var jo å komme til toppen så da det var gjort var det ikke noe gøy lenger. Det var heller ikke mange kreftene igjen etter en hel natt uten søvn og hard klatring/gåing.

Så selvom det ikke tok mer enn 3 timer å gå ned igjen var det absolutt det verste. Tåneglene sprakk etter kort tid pga presset i skoene fordi det var så bratt ned. Stien ned var av løs sand og småstein så det var utrolig vanskelig å holde balansen i farten ned og vi falt mye. Heldigvis kom vi oss ned uten å vrikke noen ankler eller forstue noen håndledd.

En helt fantastisk tur som jeg ikke gjør igjen.