cathrinelindblom.com: juli 2008

Vietnam

Nå har vi kommet til Bangkok, men først skal jeg fortelle om Hanoi.

Vi hadde absolutt ingen forventninger til Vietnam før vi kom og visste ikke helt hva som ventet oss. Et kjent resultat av uvitenhet er skepsis og fremmedfrykt, så vi hadde sikret oss i alle retnigner mot folk av mindre vennligsinnet personlighet.
Det var nok ikke så dumt, men makan til hyggelige folk da gitt.
I lommeparløren stod det forklart at man sjelden bruker "takk" på vietnamesisk, men heller smiler og viser vennlighet fordi handling betyr mer enn ord. Det syntes jeg var fint. Og det manglet ikke på smil. De var gode på det. I Thailand også forsåvidt. I Japan er stivansiktet litt mer dominerende.

Det første som slo meg da vi kjørte inn til byen var de flotte husene. Dagen etter i dagslys oppdaget jeg at det bare var fronten som var fin, sidene var i ren heldekkende grå mur uten vinduer. Men fronten var til gjengjeld veldig fin. Balkongene var fantastisk koselige og husene var malt i alle slags farger. En skikkelig vitamininnsprøytning for sansene etter gråe og triste Japan.

Vi kom på kvelden og innlosjerte oss på et gjestehus i gamle delen av Hanoi. Vi var sultne, men også trøtte så vi orket ikke gå så langt og satte oss ned på noen bruskasser fortauet på andre siden av gaten. Ikke lenge etter kom det tilbud om nudler. Ahh.. herlig. Utrolig gode.
Dagen etter i dagslys oppdaget vi at restauranten vår var et bilverksted.
Det dagslyset ødela mange gode inntrykk den dagen.

I gamle delen av Hanoi er hver gate dedikert til en type produkt. Man har en skogate, klokkegate,brillegate,papirgate, leketøygate, lykter og små-elektrisk-gate, klesgate, kjøttgate etc. Veldig kjekt. Vi bodde ikke langt fra skogaten og grillet fisk-gaten, veldig kjekt.

Vi fokuserte mest på maten så det ble ikke så mye tid til severdigheter, men vi dro hit

og hit

Av kulinariske opplevelser kan jeg nevne at vi spiste både frosk og hare, og hva mer annet rart vi fikk i oss tør jeg ikke tenke på. I Hanoi er det fullt mulig å bestille cobra-blod, der cobraen blir båret levende ut til bordet, drept foran deg og blodet silt i glasset ditt.
Nei takk.
Lucky prøvde seg på svart fet snegle, men etter at jeg så gørret i servietten etter at han hadde febrilsk spyttet det ut igjen stod jeg over min porsjon.
Vi dro til en godt gjemt restaurant vi hadde fått anbefalt av vietnamesern på flyet, og her var det buffet så vi fikk forskynt oss med alt mulig rart. Veldig grei måte å få smake litt av alt på.

Vi fikk også anbefalt en restarurant der de kun solgte en ting, cha ca - grillet fisk. En tradisjonell Hanoi-rett.

Dag 3 dro vi ut til Halong Bay. Vi hadde bestilt via et reisebyrå som heter Sinh Cafe, hvilket det finnes hundre versjoner av i Hanoi. Etter å ha lest skrekkhistorie etter skrekkhistorie på internett om disse turene gjorde vi vårt beste i å prøve å finne den ene "ekte" Sinh Cafe. Den vi fant til slutt som vi mente var den ekte så enda mer shabby og suspekt ut enn de andre fake versjonene, så vi var ikke helt sikre på hva vi skulle velge, men vi gikk for den til slutt.
Varsel-lampene blinket da mannen la veldig trykk på hvor viktig det var at vi tok med oss passene våre. Jeg hadde leste at det var vanlig business så jeg var ikke så bekymret, men Lucky begynte å frykte for nyrene sine. Bedre var det ikke da turbussen ikke dukket opp som avtalt morgenen etter og Guesthouse-eieren begynte å mumle om mafia.
Men den dukket opp til slutt og vi var på vei.

Turen ut til Halong Bay tok 3,5 timer og da vi kom fram kom en mann og ba om passene våre, la de i en koffert og stakk. Lucky beina etter, men måtte gi opp da mannen forsvant inn i en bygning han ikke fikk tilgang til.
Det ble stor ståhei i forsamlingen da vi ble bedt om å gå om bord i en båt, fortsatt uten passene våre. Forklaringen var at Vietnamesisk lov sier at hvis man skal tilbringe et døgn på en båt må passet sjekket på samme linje med immigrasjonen på flyplassen.
Med ca 500 turister samlet på kaia som tydeligvis gikk gjennom samme prosedyre var jeg ikke veldig bekymret for hva de gjorde med passene våre, men var mer irriert over at de hadde lagt opp systemet slik at alle må gi fra seg passet sitt for 15 minutter. De kunne ha sjekket det så godt de ville foran oss, men de burde skjønne at turister ikke liker å se passet sitt forvinne ute av syne på den måten.
Etter den episoden derimot gikk alt knirkefritt og turen var helt fantastisk. Vi var ikke flere enn en canadisk-vietnamesisk familie + to britiske jenterombord så vi hadde nok plass å boltre oss på. Vi cruiset rundt i en flott trebåt med egen liten lugar hele dagen, spiste lunsj ombord og besøkte en stooor grotte.
Deretter var det bading og kajakking på programmet før det var pils på taket i solnedgangen og påfølgende middag.
Dagen etter var det mer båttur. En utrolig flott opplevelse.

Hanoi!

Vi er i Hanoi.
Alt har vaert fantastisk saa langt saa jeg har masse aa fortelle herfra og mange bilder, men vi glemte helt at stroemkontakten ser annerledes ut enn i Japan, saa jeg faar ikke liv i mac`en min. Men AirAsia solgte billige adaptere saa jeg, saa jeg kjoper en paa flyet tilbake til Bangkok i morgen. Saa hvis det er wireless paa neste stopp saa kommer det full oppdatering.

Japan, Sayonara..

Ja, så er det 2 timer igjen til vi låser oss ut av garasjen vår og setter oss på flytoget og vender snuten vestover.

Etter såpass lang tid i det fjerne østen må vi nok avklimatiseres, så vi tar det etappevis.

Reiseplan:

Søndag 20: Tokyo - Bangkok - Hanoi
Fredag 25: Hanoi - Bangkok
Søndag 27: Bangkok - Mumbai
Fredag 1: Mumbai - London - Oslo
Tirsdag 19: Oslo - London - San Francsico

Vi hørs!

Siste dag på jobb

Fuji-san

Jeg har klatret til toppen av Fuji-san!

Vi hadde planlagt å klatre Fuji-san natt til søndag, men da vi sjekket værmeldingen fredag kveld var det meldt tordenvær og høljregn så vi skrinla planen om å gå tidlig til sengs for å være utvilt til klatring til fordel for å sitte oppe og se Entourage til klokken 5 om morgenen.

Lørdag var hektisk med mange ærender som skulle gjøres siden vi straks flytter. Jeg la også inn et besøk på The National Museum of Western Art.
Da hjem kom hjem trøtt og sliten klokken 17:00 og var klar for en skikkelig høneblund før middag og en rolig kveld hjemme, hadde Lucky forandret planene og var på telefonen med busseselskapet for å reservere seter til kveldens buss til foten av Fuji.
Alt var fullbooket og eneste ledige seter var på avgangen 50 minutter senere. Vi kastet oss rundt, slang noen tykke gensere i en sekk og beina avgårde.
Vi rakk bussen på sekundet og var allerede gjennomvåte av svette.(32grader og 90% luftfuktighet!!)

Vi ser oss rundt og oppdager at folk er rimelig godt utstyrt med fjellstøvler, vindjakker, hatter,tørkler,hodelykter og jeg vet ikke hva. Jeg i olabukser og hvite converse-sko.
Vi innså at å klatre et fjell i 3000m høyde i mørke ville være galskap så vi måtte krype til korset og punge ut 200kr for en ussel lommelykt på 5. basestasjon. Vi ble fortalt at en gåstav var også helt nødvendig så vi betalte også 50kr for en stokk med bjelle på. Så var vi klare.
Start 21:00.

Turen opp var mye lenger enn jeg hadde trodd. Og mye brattere og ulent. Jeg hadde forestilt meg at man stort sett gikk på preparerte stier langs fjellet, men det var kun helt i begynnelsen.
Det var veldig bratt og mye ren klatring på alle fire.

7.stasjon, 2700m, veldig kaldt og mye vind.

Heldigvis var det ikke langt mellom hver hytte hvor man kunne få kjøpe ekstremt dyre nudler og få varmen i kroppen igjen.

Planen var å komme til toppen tidsnok til å se soloppgangen, men vi var ikke de eneste med de planene så fjellet ble rett og slett fullt.
Bare noen hundre meter fra toppen korket det seg helt og vi kom ikke av flekken.

Men soloppgangen var nok like fin.

Til slutt løsnet korken og vi kom oss til toppen.

Toppen var velidg skuffende. Vi var såpass høyt oppe at dybdesynet ikke virket helt og det så bare ut som det var noen hundre meter ned og det var ikke det inntrykket jeg ønsket etter å ha klatret i 8 timer. I tillegg var det veldig disig så man så ikke så langt heller.
Men det føltes godt og vi feiret med en øl vi hadde båret med oss opp og som hadde blitt fin og kald i løpet av turen. Øl smakte desverre ikke så godt som vi hadde forestilt oss klokken 06:00 om morgenen så den ble hellt ut etter en slurk.

Formålet med turen var jo å komme til toppen så da det var gjort var det ikke noe gøy lenger. Det var heller ikke mange kreftene igjen etter en hel natt uten søvn og hard klatring/gåing.

Så selvom det ikke tok mer enn 3 timer å gå ned igjen var det absolutt det verste. Tåneglene sprakk etter kort tid pga presset i skoene fordi det var så bratt ned. Stien ned var av løs sand og småstein så det var utrolig vanskelig å holde balansen i farten ned og vi falt mye. Heldigvis kom vi oss ned uten å vrikke noen ankler eller forstue noen håndledd.

En helt fantastisk tur som jeg ikke gjør igjen.

G8

Det blir mye styr når verdenslederne skal samles til kaffeslaberas.
Det merkes godt her i Tokyo enda de sitter og prater et godt stykke unna. Stasjonene har vært utrustet med minst 3-6 politimenn med klubbe og til min store ergelse har de teipet igjen alle mat- og drikke automatene. At de har fjernet søppelkassene merker man ikke noetil for jeg kan ikke huske å ha sett en eneste søppelkasse før denne uka heller.

Vi tenkte at for å unngå å være midt i rushtrafikken om noe skulle skje, så skulle vi stå opp en time før så vi kunne ta banen i ro og mak for så å spise frokost på en café i Roppongi før jobb.
Men togene var like stapp fulle en time tidligere også så det var til liten nytte. Men ikke skjedde det noe heller så det spilte ingen rolle. Men det var hyggelig å sitte under Mori tårnet og drikke kaffe på morgenkvisten.

Issey Miyake

I dag etter jobb gikk jeg for å se utstillingen til Issey Miyake på 21_21 Design Sight i Tokyo Midtown. Jeg har hatt billetten hengende på veggen på kontoret i et par måneder nå og har tenkt jeg skulle spare den til en dag jeg var i riktig stemning og ville gjøre litt stas på meg selv.
Noe sa meg at det var i dag, mest fordi siste mulige dag er på søndag og helgen er allerede fullbooket.
Selve bygningen er tegnet av Tadao Ando som jeg jo er stor fan av, men jeg må si jeg ikke er særlig imponert, verken av bygget eller utstillingen denne gangen. Det hjalp heller ikke at de som jobbet der hadde tatt sur-munn-kurset.